Det skulle gå noen år før hjemløse katter, eller villkatter, som de ble kalt den gangen, kom på radaren. I 1954 kom de første rapportene om villkatter på Fuglevik, og foreningen assisterte Dyrevernnemda med å fange inn og avlive katter. Publikum klaget til foreningen, og mente det var dens ansvar å bli kvitt de plagsomme kattene.
I 1957 toppet det seg, og foreningen var fortvilet over alle kattene som led på Fuglevik. Daværende sekretær Maggen Hermansen skrev dette om villkattproblemet i protokollen:
«Disse dyr er blitt til noe av et problem i mange byer. Dyrene lider frost og sult og har det vondt. Oprindelsen til denne elendighet kommer for det meste av utrolige ansvarsløshet. De tar en kattunge til sig nærmest som et leketöi for barna, svært ofte på sommerhyttene. Fuglevik er et slående eksempel i så henseende. De har dyret til høsten, så låser de sommerhuset, flytter til byen – og overlater dyret til sin skjebne.»
Også i avisen uttrykte foreningen sin misnøye, og ba folk om å ta ansvar for kattene de tok til seg om sommeren:
Klikk for større versjon
Noe måtte gjøres for å hjelpe disse kattene, og foreningen tok initiativet til en avlivingsaksjon, sammen med dyrlege Sørensen fra dyrevernnemda. Kattene skulle skytes, og den jobben fikk de politikonstabel Bang (!) til å utføre, for kroner 10,- per katt. I 1957 ble det avlivet hele 55 katter i løpet av aksjonen, som pågikk i noen uker på høsten.
Også i årene etter ble det avholdt slike aksjoner, men aldri ble så mange avlivet på en gang som i 1957.
-Lene Steiro